du er perfekt akkurat sånn som du er

Om det er noe jeg aldri trodde jeg kom til å dele på bloggen, så er det dette. Er ikke helt sikker på om jeg noen gang skal poste det, men vi får se. Nå er klokken 03.37 og jeg har vært helt tom i hele dag. Følte en trang til å skrive, og denne gangen om noe jeg har vært plaget med siden 2012. 

Jeg skulle på sydenferie til Gran Canaria, der vi drar hver høstferie. Før vi dro begynte jeg selvfølgelig å tenke på hvordan jeg kom til å se ut i bikini. Jeg så ikke på meg selv som feit, men jeg gruet meg til å vise meg i bikini fordi jeg følte meg ikke bra nok. Jeg trente mye før ferien og var generelt ganske lei meg, folk spurte meg hva som var galt og jeg svarte at jeg ikke visste. Så skulle vi dra. Første delen av ferien gikk fint, jeg gikk i bikini - følte meg ok og livet smilte. Men så raknet det. Jeg spiste ingenting. Jeg ville rett og slett ikke ha mat. 

Flere psykologtimer i måneden, ingen av de hjalp. Det eneste det gjorde var å gjøre alt verre. Psykologene gravde bare i fortiden, og det var egentlig det eneste vi snakket om på møtene. Fortiden. Og alle følelsene ble gravd opp på nytt, det føles som om en ond sirkel jeg aldri kom meg ut av. Men så skulle alt forandre seg, det var hvert fall det familien min håpet på. Vi dro til Halden til en mann som er kjent for å hjelpe personer med spiseforstyrrelser. Jeg var utrolig negativ til å møte en helt ny person som liksom skulle redde livet mitt. Jeg tenkte "faen, nå må jeg snakke om alt på nytt". Men nei. Hans måte å redde meg på, var å snakke til underbevisstheten min. Jeg var helt stille på hvert eneste møte, den eneste som snakket var han. Jeg tenkte mange negative tanker om de møtene, uten å egentlig tenke på hvor mye det allerede hadde hjulpet. Fordi samme dagen som første møte hadde jeg gått på butikk i Sverige for å kjøpe snop. 



"Du vet at du ikke er ensom, men du føler deg ensom. Alt går i mot deg, og alt som blir sagt til deg blir analysert og gjort om til noe negativt i hodet ditt." Jeg vet ikke hvor mange dager jeg brukte på å bare ligge i sengen. Jeg ante ikke hvilken dag det var, hvilken måned det var og det spilte ingen rolle heller. Tenkte at alle vennene mine bare kom til å glemme meg, og at jeg ikke var noe viktig lengre. Jeg følte meg rett og slett ubrukelig. Det var flere ganger jeg satt med fatet rett foran meg, og jeg kunne bli så irritert at jeg hadde lyst til å kaste fatet i gulvet. Jeg ble trist om jeg spiste, trist om jeg ikke spiste og verst av alt var samvittigheten. Dårlig samvittighet om jeg spiste, dårlig samvittighet om jeg ikke spiste fordi jeg visste hva det gjorde med familien min. Hvor lei seg de ble og hvor oppgitt de ble. De tenkte mange ganger at jeg kom til å dø, og jeg så familien min grine oftere enn jeg så de le. Det var hardt og det var en ond sirkel som var umulig å komme seg ut av. Fordi tankene vil alltid være der, selv om du får i deg mat og er frisk så vil tankene alltid kunne få deg på feil spor igjen og plutselig har du fått et tilbakefall. 

Jeg er glad for at livet mitt ikke er sånn lenger, jeg er glad jeg klarer å spise, jeg er glad livet mitt ikke kun handler om hvor mange kalorier det er i ditt og datt og jeg er utrolig stolt over meg selv om klarte å snu denne tankegangen. Fordi det var slitsomt - ikke kun for meg, men for alle som brydde seg om meg. Livet er for kort til å telle kalorier, for kort til å sløse bort tid og energi på å få dårlig samvittighet på grunn av en chipspose eller sjokolade. Det er så utrolig viktig å tenke positivt om seg selv, og selv om du ikke har god selvtillit er det viktig å være selvsikker. Man kan være kjempe pen og ha tidenes diggeste kropp men det hjelper ikke uten en bra personlighet. Den viktigste personen som skal synes du er bra nok, er deg selv. Det er null vits i å prøve å imponere alle andre om du ikke engang er fornøyd med deg selv. Man kommer veldig langt om man er fornøyd med seg selv, uansett om det gjelder utseende eller personlighet. Lev livet, for du får det bare en gang! 

Å være plaget med spiseforstyrrelser, eller kjenne noen som er plaget med det sier seg selv at er vanskelig. Man vet rett og slett ikke hvordan man skal takle det. Hvis du merker at du muligens kan være på vei til å få/har det, er det veldig viktig at du kontakter hjelp. Samme gjelder om du kjenner en som har mange tegn til spiseforstyrrelse. 

11 kommentarer Skjul

MariaExpressen

15.08.2015 kl.10:57

Så flott innlegg <3
Helene

15.08.2015 kl.11:56

Tøffing. Jeg vil følge deg, for dette var både ærlig og bra skrevet. Gjerne les en historie på min blogg forbipolene.blogg.no med tittel "Tiden er inne. La lysene skinne." Den handler om ei ung jente ved navn Vilja. Klem fra meg til deg
laylow x 👀

15.08.2015 kl.13:25

God helg vennen ♡
T.G.I.Frida

15.08.2015 kl.14:50

Kjempefint innlegg! :)
Andrine Klausen Bauge

15.08.2015 kl.16:27

MariaExpressen: Tusen takk <3
Andrine Klausen Bauge

15.08.2015 kl.16:27

laylow x: Tusen takk det samme <3
Andrine Klausen Bauge

15.08.2015 kl.16:27

T.G.I.Frida: Tusen takk!
Andrine Klausen Bauge

15.08.2015 kl.16:29

Helene: Tusen takk! Det skal jeg gjøre <3
Lea

15.08.2015 kl.18:10

Veldig veldig fint innlegg, og bra skrevet. Uendelig glad for at du er en så sterk person som klarte deg gjennom dette. Veldig glad i deg, og savner deg masse! Klem
Ebba Hognestad

16.08.2015 kl.12:28

Du er så sterk som velger å dele dette. Å være bevisst på en ting ved seg selv er tøft, men det å være åpen om sårbare perioder er enda tøffere. Jeg kan kjenne meg så godt igjen i det du skriver. Det er så utrolig lett og falle i den fella. Falle i feil spor og ikke klare å komme på bane igjen. Det er så mye lettere og falle i feil spor fordi det kan føles som en trygghet.

Fortsett og ta bilder og skriv ned alt du måtte ønske. Du er kjempeflink. Og lev livet med god samvittighet! Det fortjener du og alle andre. Vi må slutte og være så forbaska pirkete og strenge med oss selv.
Andrine Klausen Bauge

16.08.2015 kl.17:54

Ebba Hognestad: Tusen takk for en kjempe støttende kommentar, betyr så utrolig mye!

Skriv en ny kommentar

hits